Her for noen uker tilbake var vi på lørdagskafe sammen med en venninne og hennes tre barn... Vi hadde vært på en heller misslykket familielørdag på et hotell her i byen - hvor vi hadde blitt stuet langt inn i hotellets indre, med forklaringen at de hadde så mange gjester, som oppholdt seg i fellesområdet.
Ungene lot seg ikke begeistre og kakebordet vi hadde lovet de, dukket aldri opp!
Ungene ville ha kake, vi ville ha kaffe - så løsningen ble kafeen på andre siden av gaten...
Så, vi velta oss inn der på det viset tre kaffetørste voksne, tre kakesultne barn og to puppetørste babyer gjør det når de skal på kafe...
"Dunk dunk med vognen! Å unnskyld! Neeeei ikke der! Kom hit! Hvor sitter vi? Her? Der? Ikke klatre på benken! Jada du skal få kake! Kom hit! Må du på do?! NÅ? Ja...."
Så.... Flere hundre kroner i kaffe, kake, bolle og kuli senere, var vi på plass.
Mannen åpnet kulikartonger, sørget for servietter og fortsatte med de nødvendige strofene: "Nei, ikke klatre der! Spis kaken din! Ikke ligg på gulvet! Må du på do?! NÅ?"
Jeg og min venninne koblet hver vår baby, på hver vår pupp, og pratet HØYT over alt bråket, mens vi slurpet kaffe gjennom sugerør...
Og det var da det skjedde... Jeg møtte meg selv...
Det plinga i dørbjellen på kafèdøren, og inn kom ... jeg!? for 12 år siden!
.... .... ....
Midt i kafètiden på en lørdag formiddag var det to jenter i 18 - 20 årene som skulle ta seg en tur på kafe. De var ung og fresh, de hadde sladder å dele og festligheter å planlegge, og de hadde tenkt å gjøre dette over en Chai latte..... På kafè....
De ble stående to meter innforbi døren. Med omtrent like stor avstand til oss, og til kaffebaren, og der stod de, og så rundt seg som om de var kommet til en annen planet.
De speidet etter et sted å sitte, og målte avstanden derfra til oss!
De så på oss...
En unge på gulvet, en klattrende over sofaryggen, kake, krem, snørr. Og som om ikke det var nok, TO ammende damer. Som ikke engang enset ungene som lå der å stirra i taket, med melkespruten i øret!
De så på hverandre - og på oss igjen.
De så på damen bak disken, på døren de nettopp hadde kommet inn, og på oss igjen.
Og så gikk de.
Himlet med øynene, kastet på håret, og gikk!
Og jeg måtte le litt når jeg satt der, og betraktet meg selv. For det var altså som å stå på utsiden å se meg selv, i to forskjellige faser av livet!
For 10 - 12 år siden var jeg ung, om enn ikke så lovende, men fast bestemt på at jeg ikke skulle ha barn.
Jeg hatet unger på bussen, på flyet eller hvor som helst annet offentlig sted. Jeg syntes alle unger var frekke, og jeg virkelig misslikte damer som ammet i offentlighet!
... Og på kafè!!? Fysj, folk skal jo spise der - har ikke lyst til å se på svulmende bryster da altså...
Den gangen hadde jeg også valgt en annen kafe, hvis den første var full av unger og ammende damer. Jeg hadde himlet med øynene og kastet på håret, og så hadde jeg planlagt festlighetene mine et annet sted.
I dag er jeg den mammaen som sitter å ammer på kafè, mens ungene spiser kake, griser på gulvet, og stirrer på den store nesen til mannen på nabobordet. Og på disse årene som har gått mellom gamle meg, og nye meg, har jeg lært at mens det kanskje bare finnes en type barn, så finnes det flere typer ammende mammaer.
Ofte henger det sammen med hvor mange barn en har. En mamma med ett barn, hjemmer seg kanskje bort når hun skal amme.
En mamma med to barn, som meg selv, smyger kanskje puppen forsiktig frem til barnet, under en stor genser.
En mamma med tre, fire, fem !? barn, har fortått at pupp er mat, og mat er en fornøyd baby og mindre bråk, og bretter gjerne opp og velter ut matfatet når det trengs.
Man blir mindre blyg med flere barn, men betyr det at man skal slutte å ta hensyn til omverden?
Som ammende mamma selv, synes jeg at amming når det trengs, hvor enn man er, er en selvfølge. Missforstå meg rett. Men jeg synes likevel at man skal være ydmyk ovenfor omgivelsene.
Finnes det ikke en mellommåte, som forener oss med mammaerfaring og de uten?
Er det riktig at man skal stues bort i barnesoner på hoteller og kafeer, for at vi ikke skal forstyrre de andre gjestene?
-----------
Kafèturen denne lørdagen ble vellykket for både liten og stor. Vi pakket med oss våtservietter, sko, bleier og bamser, ryddet lett på bordet og forlot kafeen med fornøyde barn og sovende babyer!
Jeg som deg synes dette med barn har virket slitsomt, og nå kan jeg si at det ikke bare virker sånn, det er sånn, MEN så er det dette herlige med å bli dratt ut av seg selv og sin egen dramatiske lille verden som bare kretser rundt hvilket klesplagg som skal på kroppen neste gang,, det er noe befriende med de barna når de kommer, fokus skifter fra tull til meningsfullt tull. Men de skal ikke være ansvarlig for all min lykke, det er ikke rettferdig, så når de tyngste selvutslettende perioder er over, kommer fokus tilbake til en selv, men noe har skjedd, noe vidunderlig, på denne veien med barn, har man lært seg selv å kjenne.
SvarSlettHerlig innlegg Karen
Godt skrevet Karen...og her har mange mye å lære:)..klem fra Astrid
SvarSlettHi hi..., vi endrer oss vel litt på veien:-)
SvarSlettHerlig skrevet, Karen!Jeg har ammet "overalt", men lagt tøyet over og gjort det så diskre som mulig. Synes det er koselig å se ammende mødre:-), men er jo ikke vanlig å "flashe puppene" for det!!! Koselig med kafe for store og små,men noen ganger like trivelig og ikke minst mer avslappende å treffes hjemme...!!
God helg videre!
Klem♥
Ja vi forandrer oss definitivt ;-) Jeg har ikke hatt betenkeligheter med å amme mine tre små i offentlighet; heller det enn et hylekor fra sultne små. Jeg har ikke akkurat flashet matfatet altså, men så trenger jo ikke folk akkurat sitte å stirre heller. Alt til sin tid! Jeg kan skjønne at enkelte uten barn kan synes det blir masete rundt våre tre små apekatter på kafe (de få gangene jeg tar sjangsen på å ta dem med), men heldigvis kan man som regel velge hvor man vil drikke kaffen sin :-) God helg til deg!
SvarSlettHehe, det er ganske vanskelig å sette seg inn i det å ha barn før man har prøvd det selv, og et kafébesøk med små barn er jo bare å be om trøbbel ;)
SvarSlettHei på deg :) da fant jeg tilfeldigvis veien til bloggen din :) Koselige skriverier det liker jeg og ikke minst flotte bilder i tillegg. Så her var det kjekt å være.
SvarSlettJa det å amme i det offentlige kan være litt ubekvemt, men etterhvert som han har fått flere barn så venner man seg til det også. Barna våre skal jo ha mat, og da er det jo en gang sånn at det hjelper ikke om man en gang er ute blant andre. De greier ikke vente, så da må vi bare amme <3 så derfor har jeg aldri hatt betenkeligheter til det egentlig, selv om det er mange år siden nå og også var det på 80 tallet da alt var enda vanskeligere Så for min del er det kjempe koselig å se ammende mammaer <3 ha en fin fin dag, og takk for titten. Legger meg til som følger, så jeg er nok snart tilbake. Varme hilsen fra Ann-Christin.
Jeg kunne heller ikke fordra barn før eg fikk barn selv. Var kafeen full av barn, gikk jeg et annet sted. Var hele barnehagen på bussen, tok jeg neste buss.
SvarSlettI dag, to barn senere, syns jeg samfunnet er altfor barnefiendtlig. Hallo, jeg finner meg ikke i å bli stuet vekk med barna mine. Vi har da en naturlig plass i samfunnet. Har vi ikke?