mandag 25. november 2013

... Og så ble det stille!

Det er som om jeg betrakter meg selv, fra sidelinjen, i en annen tid.
Det er som om jeg står i fremtiden, og ser meg selv strebe, vel vitende om at det gikk bra. For det gjør jo som regel det.
På den ene eller andre måten, så løser livet seg altid til å bli bra igjen. Da gjelder det bare å holde følge. Bli med livet på nye veier, og rive med seg den ene foten, som alltid henger igjen i fortiden.

Jeg er i ferd med å bli en slik mamma som jeg ikke skulle bli... En som "bare går hjemme hele dagen" og likevel ikke får gjort noe. Som ikke prioriterer å trene, stelle seg, kle seg og lese aviser. Som ikke makter å være sosial, og som ikke lenger er en støttende og nyskapende kjæreste.

Jeg er lei av å rydde det samme rotet om og om igjen. Jeg er lei av å planlegge sunne middager, som treåringen likevel ikke liker. Jeg er lei av å glemme klærene i vaskemaskinen, slik at de lukter surt og må vaskes en gang til. Jeg er lei av å stå sist i køen for å få sammenhengende søvn. Jeg er lei av alle kravene som er knyttet til min rolle, og av å aldri klare å tilfredstille forventningene.



"Slik er det å ha små barn"! Jada, men det MÅ ikke være sann.
Jeg synes fremdeles at foreldre som ikke tar seg tid til å gjøre noe for seg selv, bare har seg selv å takke!
Istede for å sitte her å skrive et klageinnlegg på bloggen, kunne jeg godt trent litt, ryddet litt, eller tatt meg en time med egenpleie på badet. Men jeg bare sitter her.
Drikker lunken kaffe, som jeg vet jeg får vondt i magen av, ser dritt på tv, og synes synn i meg selv.
"Det er bare å ta tak i seg selv" pleier jeg å si. Og; "hva er det med damer som forandrer seg når de får barn da"?!
Hadde jeg hørt godt etter for fem år siden, hadde jeg nok hørt fremtidige meg le seg skakk over den Naive, nygifte utgaven av meg selv!

Jeg hoppet ut i "voksenlivet" med begge beina. Full av liv, latter og positivitet!
... Og så ble det stille!
Jeg gikk på en smell. Jeg fikk virkligheten rett i trynet!

Jeg klarer ikke å være nyskapende hele tiden, eller ha huset strøkent hver dag!
Jeg orker ikke kle meg i trange bukser når jeg er så mye i aktivitet med ungene. Opp og ned fra gulvet og lekematten, er bare stress med trange klær.
Jeg klarer ikke la være å bli sint på treåringen når hun gjør alt hun ikke har lov til, selv om jeg vet at det egentlig bare er et rop mammatid.
Jeg klarer ikke huske alle bursdager, tenke alle tanker, holde styr på alle sine ting, være pedagogisk, tålmodig, imøtekommende og støttene.
Og jeg HATER det!


Jeg klarer ikke å kombinere den jeg vil være, med den jeg klarer å være - og jeg fomler med en sjonglering, jeg overhode ikke håndterer. Så hvem kommer å fanger ballene, hvem kommer å "redder" situasjonen, Hvem kommer å gir deg løsningen?

Ingen! Man må finne det i seg selv.
Og klarer man ikke det, Har man bare seg selv å takke!(?)
Eller?


Hvordan finner du hverdagsbalansen - uten at det går på bekostning av egne ønsker og behov?


14 kommentarer:

  1. For et fantastisk innlegg, jeg tror det er mange som kan kjenne seg igjen i dette.. Jeg vil bare sende en klem, og si det du starter med; det ordner seg. Og om det ikke gjør det, så tror jeg du er sterk nok til å ta tak i dette, eller snakke med noen. <3

    SvarSlett
  2. Takk :) ja man finner som regel en løsning, og man klarer som regel å ta tak i seg selv! Men på veien er det alltid kjekt med erfaringer og tips fra de som har gått den veien før meg ;) Ofte de små justeringene som fungerer... Men du vet, man ser ikke skogen for bare trær :)

    SvarSlett
  3. Du er en hverdagshelt, helt om dagen helt om natten !! :) Glem ikke det! Du har nå vært fan8tastisk på autopilot, om du tenker på alt du faktisk gjør og hvorfor så er det ikke rart du ser det som overveldende.. Husk: du er mamma. en god mamma. Smil, smak på den lunkne kaffen din så ler du litt. Livet er fantastisk :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Haha, fantastisk svar :) og så sant så sant! Litt kredd skal man da ha for å slite seg ut :)

      Slett
  4. Oi.
    Du, dette synes jeg du skal ta litt alvorlig. Og snakk ordentlig med mannen om at ting ikke føles greit for tida. At det ikke bare er EN dårlig dag, men at det har vært sånn lenge (det ser sånn ut på det du skriver, jeg kjenner deg jo ikke.) Depresjoner er langvarige greier hvis en ikke tar det på alvor.

    Og så spør du om råd. Det er jo et minefelt - for folk er forskjellige og mange råd føles som bedrevitenhet og gjør vondt verre. Men du spør, så da prøver jeg meg.

    Dette hjelper meg:
    Familiekalender på veggen. Der står ALT.
    Ukeplan for middager. Slipper å improvisere. Alle får påvirke menyen. Alt er sunt nok. Jeg beregner hvilke dager jeg har god tid og hvilke dager jeg har mindre tid til middagslagingen.
    En storhandling i uka. Fast dag. Lister. Mannen handler, jeg slipper.
    Lager av alt av lagervarer er i huset. Dopapir, bakepapir, fyrstikker, hermetikk, bakevarer, tannkrem - alt. Ingen kriser pga at vi er tomme for basisvarer.
    Fast plan å at vi skal vaske en bestemt kveld. Sammen. Selv om jeg jobber hjemme, så blir jeg svært sur om all vasking faller på meg.
    Dagsplan for meg selv. Det høres rart ut. Men funker. Jeg trenger å være effektiv mens ungene er på skolen. Ettermiddagen er barn, mat, kjøring, lekser osv.
    Sove nok.
    Spise sunt. Drikke noe varmt. Ha en sjokladebit i blant.
    Stå opp tidlig og komme igang før jeg vekker ungene.
    Si fra til kjæresten min når jeg er for sliten og lei. Så finner vi ordninger.
    Hovedråd: Være mer fokusert på det jeg får til enn på det jeg ikke får til. Da jeg hadde små som aldri sov, så var jeg fokusert på at natta var kos og den søvnen vi fikk til og kl seks startet dagen og den ga nye sjanser, jeg "fant meg ikke i" at en dårlig natt skulle ta fra meg muligheten til en god dag, så jeg bare bestemte at natta var "bygones".

    klem!!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for kjempegodt svar!
      Ja, det har liksom gått inn i en vond sirkel av dålige dager, og ikke lett å bli tatt seriøs alltid, når man "bare klager" !
      Men likte godt rådet ditt om å ikke la en dårlig natt få ødelegge muligheten til en god dag! Den skal jeg ta med meg!
      Kveldene og nettene har jeg litt vanskelig for å "akseptere" kjenner jeg, og tanken; Det blir bedre, sitter langt inne.

      Mye av den organiseringen du nevner, har vi hatt, men det har sklidd helt ut, og det er helt tydelig med på å skape unødvendig hverdagskaos.
      Og en vaskedag, hørtes egentlig veldig lurt ut.
      Tanken har slått meg, men med som så mye annet, ble det med tanken.

      Ofte er det jo ting vi vet. Jeg vet jo at jeg får en bedre dag hvis jeg fyller den med effektivitet, at jeg blir en bedre mor hvis jeg gir litt F, og at hvis jeg bare kommer meg ut av sengen litt før, så blir det mindre stress. Men noen ganger så trenger man å bli minnet på det, og høre at andre også må sjonglere hverdagen :)

      Jeg skal lese svaret dit igjen, og notere meg noen stikkord bak øret !


      Slett
  5. Jeg er dessverre ikke så flink til organisering selv, så jeg har ikke så mange tips å komme med. Men ett har jeg:
    Sett deg ned i sofaen. Lukk øynene og klem pekefinger og tommel over neseryggen. Gjenta for deg selv: Det blir bedre! Det blir bedre! Det blir bedre!
    Men du, fra spøk til alvor. Jeg leste nettopp et intervju med en familieterapeut som sa at det å ha overskudd i småbarnsfasen handler mer om flaks enn om flinkhet. Fordi barn er forskjellig. Og det er begrenset hvor stor innflytelse vi foreldre har. Har du krevende unger, er det ikke så mye du kan gjøre med det. Så godt å vite!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ha, var det jeg viste!!! Alle de som sier; "Men det er jo bare"... De skal bare bite det i seg :)
      Takk for at du stakk innom :) Og det med å klemme fingrene over neseryggen, er forøvrig ofte brukt ;)

      Slett
  6. Vet du, Karen, jeg ble liggende og tenke på dette innlegget i gårkveld, og jeg hadde så dårlig samvittighet for at jeg svarte så kort. Det var en unge som ropte, og da måtte mor vike fra skjulestedet sitt med telefonen :) Jeg syns også du skal la deg selv få lov til å ta dette på alvor. Det er så fort gjort at en tenker "det går vel helst bra" og så lar vi det skure og gå. Noen ganger går det jo faktisk over av seg selv - fordi noe endrer seg eller vi evner å finne en slags løsning, andre ganger går det jo virkelig ikke bra.

    At du tørr å sette ord på dette er jo en fantastisk start, det imponerer meg. Jeg har nok alltid hatt en grunnleggende positiv holdning til hverdagen, og tenker ofte "det går nok bra likevel". I dette ligger en bakpå-holdning som kan være både god og dårlig. Innimellom er det fint for å vurdere hva som faktisk er viktig og hva som egentlig er bare en bagatell, andre ganger kan det bli en hemsko i den forstand at jeg ikke klarer å gjennomføre det jeg ønsker. Her har vi også fokus på planer: hver søndag forsøker vi å sette sammen et forslag til ukesmeny, og hver mandag og torsdag/fredag handler en av oss. Vi forsøker å ha kjøkkenet ryddet før vi legger oss, og på badet har vi satt kurver hvor vi kan legge barnas klær som kan brukes neste dag. Små ting som gjør våre dager enklere.

    I tillegg har jeg personlig veldig stor tro på å spise sunt og å holde seg i aktivitet. Dette gjør underverker for både vår fysiske og psykiske helse, på kort og lang sikt. Nå er jo ikke akkurat været her nord noe å skryte av, men jeg tror en liten tur ut hver eneste dag er en god investering for seg selv og familien.

    Det er så vanskelig å komme med tilbakemeldinger, for en vil jo gjerne både gi råd, og samtidig ikke virke belærende. Jeg kjenner deg jo bare gjennom bloggen, og det er jo en bitteliten brøkdel av det som er deg, ditt. Send meg gjerne en epost om du vil klimpre litt mer privat - noen ganger hjelper det med en klagemur, selv om jeg også er forkjemper for å forsøke å snu perspektivet og fokusere på det positive. Vil bare sende nok en varm klem (men det er mulig den blåser langt vekk før den når fram til deg, kan jeg se av det ufyselige været utenfor - jeg ble faktisk nødt til å evakuere Mini inn i stua, så nå ligger han der i vogna og blir svææært god og varm, du)… :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Uffda, det var ikke meningen å ødelegge nattesøvnen din! Men Tusen hjertelig takk for at du er så flott, og snill og god <3 Og for en fin kommentar...

      Forstår at det ikke altid er så lett å kommentere på slike personlige innlegg, men synes jeg har fått mange gode, konstruktive tilbakemeldinger, og det er jeg hoppende glad for :)
      Det som går igjen ser jeg er planlegging, og når det nevnes, så ser jeg jo at det har sklidd helt ut.
      Vi stresser for å finne klær når frøkna skal i barnehagen, og enten er de til vask, eller så ligger de et sted mellom vaskerommet og klesskapet - men aldri inni kleskapet!
      Vi står opp til gårsdagens rot, og handler litt hver dag - slikt blir det kaos av, jeg ser den...!
      ...Og så er det dette med å dra lasset i samme retning! Det blir inmari tungt hvis jeg og mannen står å sleper dritten i hver vår retning :P

      Kosthold og aktivitet er superviktig for meg, men har blitt forsømt til fordel for mat treåringen liker, og kvelder med frustrasjon og leggekaos! Jeg LENGTER etter å trene igjen! Komme meg ut, og gjøre det jeg liker best! Nemlig å motivere og presse meg selv, og andre gjennom en knallhard gruppetreningstime!

      ... Det må da gå seg til snart ...
      Klemmen kom frem :) Tuuuuuuusen takk <3

      Slett
  7. Kjære søte Karen.
    Vet du jeg synes faktisk du allerede har tatt første skrittet mot å snu på situasjonen selv. Du har skrevet et innlegg, luftet frustrasjonen, identifisert problemene og du har jo allerede fått mange flotte svar. Det å ha små barn er gjerne ikke så glamorøst som mange vil ha det til. Selv har jeg sittet godt i problemstillingen som du har. Små barn, stor hjemmejobb, altfor lite søvn og ikke eksisterende tid til en selv. Hva med å ha en fastkveld i uken som er "Mammas time"? Tid hvor mannen tar over og du kan; Ta et langt bad, lese favoritt bladet, gå en tur, besøke en venninne, rett og slett legge deg på litt lading. Jeg vet at sånt gjerne er vanskelig å få til, men snakk med mannen din. La han også komme med forslag til å få ting bedre. Det kan komme mye positivt ut fra en god samtale. Og hvis du har venner/familie som har tilbudt seg å sitte barnevakt, benytt deg av dem.
    Du er ikke alene.Tenker på deg. Stor stor klem fra Fugledamen. ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. ... En mammakveld (og en pappakveld forøvrig) høres perfekt ut.... En "fridag" der man ikke bare kan, men faktisk MÅ gjøre noe for seg selv!
      Lett for å bare slenge seg på sofaen med dårlig tvunderholdning hvis man får "fri" fra leggingen. Og så sitter man jo der, og hører på kaoset - og det er jo ikke akkurat energiskapende...

      Mange klemmer til deg kjære fugledamen! <3

      Slett
    2. En mamma kveld og en pappa kveld. Det høres helt supert ut. Ja TV er en tidstyv, mulig derfor jeg bare ser TV når jeg er dårlig. ;-/ Det er litt med den dørstokk mila også, men jeg har tro på at dette allerede er på vei i riktig retning. En stor positiv tanke er på vei over skog og fjell til deg. (Løfter glasset med rødt til en hilsen og smiler.) En gang må vi virkelig få til det å møtes over et glass vin. Til neste år kanskje? Klemmer Snuppa. ;)

      Slett
  8. Hei du! Jeg kjenner meg så veldig godt igjen i innlegget ditt! Jeg har jevnlig perioder der jeg føler at alt "sklir ut", at jeg mister motivasjonen, har kort lunte, er irritabel og bare ønsker meg tilbake i jobb igjen. Jeg står støtt i valget mitt om å ha forlenget permisjon, men likevel... det er lov å si at det er utrolig slitsomt innimellom!!

    Jeg synes det er vanskelig å gi råd til andre, men det som har fungert for meg når det har "sklidd ut" sånn som du beskriver har vært å legge opp litt dagsplaner. Skrive en realistisk liste over hva som skal gjøres neste dag og huke av listen (som jeg ville gjort med ting på jobb). Prøve å handle for en uke av gangen. Planlegge en aktivitet som innebærer å komme seg ut hver dag, gjerne før lunsj. Få litt frisk luft. Det hjelper på humøret! For min del er det også utrolig viktig å ha tid med mannen min en kveld i ny og ne, fordi han har lange dager og ofte også sitter og jobber hjemme på kvelden. Det hjelper også alltid å "syte litt" sammen med en venninne :-)

    Jeg vil også si at begge gangene jeg har vært i permisjon, både med storebror, og med tvillingene, kom det en liten "knekk" da de var rundt 7 måneder. De sov mye mindre, krevde mer aktivisering, var frustrerte og utålmodige fordi de ville krabbe og etter hvert gå, de ble tyngre å løfte og bære og ta med seg rundt, jeg var sliten etter amming og nattevåk i mange måneder... you name it... vet ikke om noe av dette høres kjent og hvor jeg egentlig ville med det, men antar noe sånt som at det snur før du vet ordet av det! Og så plutselig føles ting gjerne litt lettere igjen...

    Lykke til! :-) Og det er sikkert lurt å ta kontakt med noen dersom du føler at du ikke helt kommer deg ut av det negative og har det kjipt over lang tid! Stor klem til deg!

    SvarSlett

Jeg blir veldig glad for en hilsen! Takk for besøk :)