Livstegn, Lofotsyndromet og Navtilværelsen

Hvert år på denne tiden går jeg litt i hi. Jeg kaller det, "Lofotsyndromet".

Når julen pakkes bort og mørket legger seg i vinduskarmene, frosten kommer, og vannet fryser, da er det som om ting stopper litt opp her nord. 

Kroppen blir tung og sliten, og man oppdager at det jammen har vært mørketid gjennom hele julestria i år også. Vi venter på solen, på lyset, på energien. Og vi formateres for ny installasjon.

Tiden før jul gikk så fort, og hverdagen traff meg midt i trynet da jeg våknet opp, 1. nyttårsdag og oppdaget at den behagelige permisjonstiden var over, og tiden som arbeidsledig var et faktum! 

For de som ikke husker, eller vet, så ble jeg altså redusert i stilling mens jeg var gravid, og måtte skaffe meg ekstrajobb når jeg var 6 mnd. på vei.

I permisjonstiden sa jeg opp jobben jeg trivdes så godt i, rett og slett fordi det var altfor lite jobb igjen. 

Heldigvis var jeg uerstattelig (Host, Kremt) Og lykken var stor da jeg ble spurt om å jobbe der på timer inntill jeg fant meg noe nytt, eller til de fant noen som kunne overta. 

Tilværelsen som Navsliter og meldekortsender er ikke akkurat ønskelig, men jeg er lykkelig over å fremdeles være en del av Notabene team Svolvær, og landets triveligste Amfisenter !!!  

Så får vi se - 

-------- ------- -------

Det du har

Du sier det du mister

Du skriker det du mangler

Du håner det som forsvinner

og velsigner det som kommer

eller motsatt

men

du har ikke ord

for det du har

Forfatter: Håvard Rem

Utgitt: Fra samlingen «30 – 40 – 50», Schibsted 2012