torsdag 13. juni 2013

En historie om fødselsdepresjon, og om veien ut


18. februar 2011 hadde jeg vært nybakt mamma i tre måneder, og jeg skrev dette innlegget på bloggen min:

----------------------------
"Jeg føler ofte for å hjemme meg. Synke sammen i en krok, og så skal alt gå over!
Jeg tenker stadig at alt var bedre før - og så føler jeg skyld, fordi det var jo ikke det.
Jeg omfavner de gode dagene - men likevel klarer jeg ikke å la dem veie opp for de "dårlige".
Jeg tenker at alle andre unger er så mye lettere en min - og jeg sverger på at neste gang jeg hører en sukkersøt historie om noen som har det så J%¤#" enkelt, så kommer jeg til å gå fra vettet!


Jeg forguder henne når hun smiler! Jeg elsker henne når hun sovner inntil meg! Når hun "prater" og har så masse å fortelle, blir jeg varm i hele kroppen.
Jeg synes hun er uendelig vakker - og hun gleder meg tusen ganger hver dag.
Men når hun vrir seg bort fra puppen, slår til flasken, og skriker så hun er rød som en tomat hver eneste gang jeg setter henne i bilstolen, legger henne i vognen eller i sengen, ikke vil spise, ikke vil sove, ikke vil leke og ikke vil kose - Ja da er det ikke akkurat kjærlighet det bobler over av!

Jeg føler meg isolert.
Jeg synes det er pinlig å gå ut med henne. 
På babytreff, når alle andre ungene leker, spiser og sover, henger hun med leppen, vrir seg bort fra matfatet, og skriker!
Å gå på shopping, eller kafè kan jeg bare glemme - for ikke en gang gudene klarer å forutse om hennes høyhet har en god eller dårlig dag!



Nå har jeg begynt å gi flaske en gang til på dagen - men jeg kjenner på kroppen at jeg ikke liker det! "Ikke ta det som et nederlag" sier folk, men det er ikke lett!
For det første gjør det ting mer tungvint, og for det andre må en innse at mange av de gangene babyen din skrek utrøstelig, så var det fordi du ikke klarte å mette den!
-----------------------------------



Å bli mor for første gang, var langt ifra en god opplevelse. Alt ble et sjokk, og ingenting ble som jeg hadde trodd.
De tre første månedene var spesielt tunge, og ting bedret seg litt etter at den store ammemyten ble slått ihel, og flasken tatt i bruk! 
Men den vonde starten hadde satt sine spor, og dagene ble stadig tyngre.

Heldigvis var jeg etterhvert i stand til å innse at jeg kanskje trengte hjelp til å bryte mønsteret, og det er det jeg vil formidle i dag - at det er ikke så vanskelig å ta skrittet, legge seg flat og be om hjelp!

Grunnen til at du skal gjøre det har du jo hjemme. Du har barnet! Du har kanskje til og med mannen fremdeles!

Etter en tur til fastlegen tok det ikke mer enn en uke eller to, før jeg fikk en samtale med psykolog. 
Dette var for å grave litt og kartlegge problemene, slik at vi visste hvordan vi skulle gå frem, og hvilken type behandling jeg eventuelt ville trenge.
Resultatet ble, ikke så overraskende, fødselsdepresjon og angst.

Den tunge starten og alle problemene den førte med seg, gjorde at jeg hadde følt mer på det å feile, enn det å mestre, og jeg hadde mistet troen på meg selv.
Jeg hadde ingen ide om hvordan jeg skulle være "en mor", og jeg turde ikke å prøve mer.

Etter dette fikk jeg tilbudet som skulle forandre livet mitt! 
To flotte damer fra barnevernet skulle prøve ut et nytt kurs, og jeg kunne få plass på dette. Kurset heter Circle of security eller trygghetssirkelen, og du kan lese mer om dette HER. 





Konseptet er enkelt, og det grunnleggende er å forstå barnets atferd som en sirkelbevegelse. Med babyer kan man se at de søker ut med blikket, for stadig å vende tilbake til deg for trygghet. Med større barn ser man det ved at de trenger bekreftelse og trygghet i leken! De går bort fra deg, og inn i leken, men vender ofte tilbake, eller ser seg tilbake. På kurset lærer man hvordan man spiller rollen sin som foreldre for å gjøre barnet trygt nok til å "gå alene" rundt hele sirkelen, og ikke "snu for bekreftelse". 

Man lærer noe så enkelt som å endre begrepene man bruker. F.eks. sier man ikke at et barn er krevende, for det er noe negativt. Istedefor sier man at barnet er kontaktsøkende.

Vi brukte også begrepet "å fylle opp koppen". Når barnet er kontaktsøkende, betyr det at "koppen" er tom og der er behov for en voksens kontakt, kontroll eller bekreftelse.
Så snart barnet har fått "fylt opp koppen", er det klart for å vandre tilbake ut i sirkelen. 

Om foreldrerollen lærte vi å bruke begrepet "haimusikk". (Den skumle musikken når ting bygger seg opp i en skrekkfilm). 
Hva fikk oss til å høre "haimusikk" i bakhodet? Hva var det som trigget dette? Og hvordan kunne vi håndtere det på best mulig måte!

----------------

Jeg kunne pratet om dette i evigheter, for det var virkelig lærerikt, og det endret hele min tilværelse den gangen. Og ikke minst har det gitt meg en trygg platform å stå på nå, når jeg igjen har fått en baby i hus. 

Så, for alle dere der ute som sliter med tunge tanker, tunge dager og en barseltid langt ifra det du hadde sett for deg... 
Ta tak! 
Ingen, hverken foreldre eller barn, fortjener å ha det slik! 





4 kommentarer:

  1. Så godt når det finnes noen som kan hjelpe :)
    Bra at du tør å sette ord på det du har vært gjennom ;)
    Ønsker deg en fin helg!
    Tusen takk for koselige ord hos meg, det gleder!
    Klem Mirjam

    SvarSlett
  2. Så fint at du deler dette. Det er viktig å snakke om depresjoner, og da spesielt fødselsdepresjon, som desverre er ekstra tabu. Godt å høre at du fant din vei ut !

    SvarSlett
  3. Hatten av for at du tok tak. Å bli mamma for første gang var helomvending i mitt liv, det var den tøffeste perioden i mitt liv. De andre barna har kommet mer trillende som perler på en snor. Det var det første barnet som brøt lydmuren for meg. Ta vare på deg som mamma og ta vare på deg som Karen, det er flere roller vi skal fylle etter at vi blir mamma, men vi har lov til å søke trygghet og støtte vi og, for inni der er vi ett lite barn vi og (og det tror jeg barna våre vet).
    Gode tanker og de beste hilsner fra Mette

    SvarSlett
  4. Vil bare sende en klem..du er modig som deler! :)

    SvarSlett

Jeg blir veldig glad for en hilsen! Takk for besøk :)